...en god og en ikke fullt så god ting...

good mook
Nesten helt nede mot Mekong-elven ligger en kafë som heter "good mook".
Det som skiller denne kafëen fra de mange andre som er her i byen er hovedsaklig det vestlige preget, og det faktum at de selger stilige t-skjorter så vel som mat og drikke.
Det er mange "ferranger" som går her, men mange thaier også. Det er ikke bare maten og inredningen som har vestlige tendenser, men også toalettene. Sistnevnte er selvsagt prikken over i-en for en smålig nervøs jente fra Norge, og derfor kårer jeg med dette "good mook" til favoritt-kafëen min i Mukdahan. Det er kanskje ikke den mest lukrative tittelen en kafë kan bli tildelt, men jeg vil hevde hardnakket at den er bedre enn ingenting. Love good mook!

Lynet
Sykkelen min; "Lynet" er fortiden fryktelig dysfunksjonell(ikke helt ulikt koordinasjons-evnene til dens eier). Den har ikke bremser, den har mistet en pedal og batteriet nekter å la seg lade opp, eller slå seg på for øvring. Den har allerede vert to ganger på reperasjon, og den tredje gangen jeg stiller opp i butikken håper jeg å få med meg noen som kan a)kjøre sykkelen tilbake til butikken på lasteplanet b)snakke thai litt bedre enn meg c)se skummel ut, så kanskje jeg kan få mine 18 000 baht(3600kroner) tilbake.
De første ukene var jeg veldig fornøyd med denne elektriske scooter-wannabe-saken, men nå bøyer jeg meg i støvet for bensindrevne mopeder og motorsykler. Jeg må ta opp til vurdering om jeg kanskje bør invistere i et sertifikat i en eller annen form. Det er vesentlig enklere å få det her i Thailand enn i Norge, og for dere som kjenner til mitt kunnskapsnivå når det kommer til bensindrevne ting, vet at det er ville være ekstremt fordelsmessig for meg.
Jeg får se det an, og i mellomtiden tar jeg tuk-tuk hvor enn jeg skal.

...dyreliv...

Jeg er fremdeles i en tilvendelsesprosess. Jeg oppdager stadig nye ting.
De siste dagene er jeg blitt spesielt klar over dyr.
For her i Thailand er det nemlig mange av dem. I utgangspunktet har jeg et meget anstrengt forhold til hunder. Et morsk blikk fra en hund som er heelt uten skabb, i bånd, og med munnkurv kan gi meg traumer i dagevis.
Da sier det seg selv at de sikkert 40 hundene i nabolaget(ja, jeg overdriver litt…), uten bånd, gjerne med skabb, med store tenner, opplært til å skremme vekk inntrengere kan sette en alvorlig støkk i en Ingvil som har gått seg bort midt på svarteste natten. Her i Mukdahan må man fort venne seg til hundeuling og slossing om nettene. Man må også venne seg til at det er vanlig at kuer og vannbøfler er mange av antall, og massiv av størrelse, og går selvsagt fritt. Jeg føler meg ikke særlig høy i hatten (eller den overdimensjonerte hjelmen min blir det vel), når jeg kommer fykende 40 km /h på den vesle elektriske sykkelen min og kjører rett inn i en flokk vannbøfler. Det hjelper lite med velvalgte ord, når en står fjes til fjes med en enorm firbent skapning med horn... Skal nevnes at få av de andre som bor her er det minste redd dem, men bare død fisk følger strømmen, så jeg ser ingen grunn til å stole på kuer, okser og vannbøfler-med horn.

Det er ikke bare store skapninger her, det er nok å ta av av de mindre også.
Og selv om de største og mest høylytte tilsynelatende er mest skremmende, er det ikke fritt for at de eneste dyrene som har prøvd å "spise" meg er mindre enn to cm lange. Denne vesle ekklingen fant jeg i sengen min, jeg antar det var han som lagde de røde merkene på leggen min...

Svømming...

For dem av dere som ikke vet det kan jeg fortelle at det gjennomsnittlige svømmebasseng i Mukdahan er svært ulikt fra det man finner i Norge.
For det første er det utrolig koselig med soloppvarmet utebasseng, spesielt om kvelden når det mørkner, og det er opplyst av lykter.
Vel var mitt første inntrykk at dette skulle bli et svært idyllisk bad, men andre-inntrykket ble smule mer overasskende en hva jeg kanskje skulle ønske. Det er nemlig slik at det er ikke noe problem å tisse i dusjene, så jeg følte meg ikke særlig høy i hatten når jeg stod i et nokså urinluktende avlukke for å kle meg om til svømmingen.
Etter er par runder i vannet gikk meg og Astrid, inn mot den grunne delen av bassenget. Hvorpå Astrid trakker på noe... Jeg vet faktisk ikke hvordan jeg formulere dette på en god og feminin måte, men det var rett og slett en bæsj.
Astrid er jo meget avbalansert, så etter å ha informert om fenomenet, og mens de annsatte gjorde sitt for å fjerne eksrimentene, fortsatte vi å bade en god halvtime før vi gikk opp av.
I bassenget er det veldig viktig at alle med langt hår bruker badehette,og det er åpenbart det som er mest vektlagt når det kom til rensligheten.
Men jeg har ikke tatt skrekken, så jeg skal nok dra tilbake for å kjøle meg ned ved annledning.